Den blå slangens fall

Dette er en tekst til en gruppe mennesker jeg over lengre tid har sett meg gruelig lei av. En gruppe mennesker som aldri slutter å sjokkere meg - særlig ved tanken på hvor brutalt mange de er. De gjemmer seg bak tilsynelatende glitrende fasader og har kun fete lønnsslipper som overordnet mål og mening i livet. De unngår en sannhetskonfrontasjon rett og slett fordi det er så mye enklere å leve i en illusjon om at lykke kan kjøpes - at penger er svaret på alt her i verden og har en evne til å løse hva det skulle være. Og jeg kan ikke si meg annet enn enig i at det selvfølgelig er en svært lettvint og herlig tanke når det butter litt imot i denne merkverdige verdenen. Men det er fanden så feigt og overfladisk. Og det verste av alt er at de overhodet ikke har evnen til å innse hva de går glipp av og hvor uinteressante de fremstår som. De evner ikke å se alle de små fine tingene som på ingen måte kan kjøpes; de små øyeblikkene som gjør livet til noe skamløst vakkert.

Enkelte ville kanskje gått så langt som til å kalle denne gruppen for noe så simpelt og slående korrekt som 'brødhuer'. Jeg ville kanskje heller sagt at 'kyniske materialist-jævler' er noe mer passende. Og man trenger såvisst ikke å være sosialist for å kunne skrive under på akkurat det.

Disse materialistene har som sagt ett overordnet mål som for dem er sanneheten, veien og livet. De setter ikke spørsmål ved noe som helst og har såvisst ingen evne til å være kritiske og nysgjerrige. Jeg kan på en måte forstå dem; det er sikkert befriende å leve i en illusjon om at det ikke krever noe av en som menneske for å oppnå den såkalte lykken; at den rett og slett kan kjøpes. Det de ikke greier å innse, eller nekter å innse, er at rikdom ikke har noe med det å gjøre. Rikdom handler nemlig langt mer om hva man utretter som menneske; det å bli beundret og verdsatt fordi man er det mennesket man er - det å ha menneskelige kvaliteter å by på. Eller kanskje aller viktigst: det å bli sett opp til fordi man har fått til noe en har kjempet for som selv ikke pappas lønnsslipp kan hanskes med. Den dagen man høster lykke og beundring blant mennesker fordi man har utrettet noe for andre enn seg selv - det er den dagen materialistenes illusjon smadres.

Når den mørkeblå slangen - materialistenes store drivkraft - omsider biter seg i egen hale, møter seg selv i døra og blir tvunget til å innse de smertelige, jordnære fakta som vi andre lever for, skal jeg være den første i rekken til å peke og le av alle dem som flittig har dyrket slangen blindt. Samtidig skal jeg rope triumferende: "Hva var det jeg sa?!" Jeg skal kaste den blå slangen på bålet og riktig nyte synet av at den blir tilintetgjort. Men når solen atter skinner skal jeg også være den første til å tilby alle disse menneskene hånden, trekke dem opp av deres selvgjort overfladiske gjørme og si: "Velkommen til det virkelige liv, kamerat. Godt å se deg."

Fantomsmerter av den riktig kraftige typen

Det er rart hvordan enkelte følelser bare finner det for godt å blusse opp igjen. Og da snakker jeg ikke nødvendigvis om dem av den positive sorten. Det er følelser man har kastet på bålet; kokt ihjel, forseglet og hengt svært tunge hengelåser på. Og det har lyktes; man glemmer dem delvis og tar en spade for en spade. Manner seg opp med et beskt smil og tenker at man såvisst ikke skal dvele ved fortiden. Det er bare melankolske idioter som gjør det. Sånne som meg.

I det man innser med et nokså fremtredende stikk i hjertet at disse selvgjort forbudte følelsene nok en gang har gjort sitt inntog med mørke bannere som på avstand ser så forbasket tiltalende ut, forsvinner plutselig de lyse, lette slørene man omhyggelig har tullet seg inn i som en slags beskyttelse mot alt som kan ta pusten fra en her i verden. Man blir stående igjen - blottet for alt som heter selvtillit og verdighet. Men det kan heldigvis kun skimtes for de eventuelle menneskene som har fått en aldri så liten fot på innsiden. Og selv de kan lures til å tro at gresset en står på er det som er grønnest.

Så hva gjør man når en omsider er kommet dit hen at disse mørke - men dog så brutalt herlige - følelsene har bevist for sikkert førtiende gang at de såvisst innehar en makt som er i stand til å tvinge en ned på alle fire?

Forhatte kjærtegn av mørket

Det er i stillheten at lyden av ens egne hjerteslag rammer hardest. Det er nettopp da at en kanskje burde forsone seg med dem fordi de er så smertelig tydelige. Slutte å skyve dem lenger og lenger under det tunge teppet som et slags tappert forsøk på å skjule det en innerst inne vet er så uungåelig. La det hele komme til en ende man tviler på, men som man aldri i livet kan være foruten. Tenke alt sammen ut i luften mens man brutalt trekker det ut fra sitt halvnakne gjemmested og lar hele verden få se det.

Men det skjer aldri. En kan ikke makte det. Ikke fordi det i teorien er så forbanna vanskelig, men fordi det i praksis vil gjøre en så stor forskjell at man vil falle under jorden. Og når klokkene nok en gang signaliserer at det er på tide å legge ut på den reisen som så lenge ble unngått, står en fortsatt på en svært så uviss destinasjon som på ingen måte bærer preg av å være ekte. Det er da man blir innhentet av denne forbannede innsikten som truer med å overmanne en med sin slående kraft. Og så blir en stående der; med hjertet i hånden og fornuften halvveis ihjeltråkket i det som burde vært en rett vei å gå, og som tildels var nettopp det en gang i tiden. Man slår rot på et fundament som er så blekt at selv blenda-hvitt ikke kan imponere. Og akkurat midt oppi alt dette er det at sannhetens skarpe tenner biter til med sin smertelige åpenbaring. Når man elsker og hater en tanke på noe som har fått en såpass uheldig innvirkning, er nettopp den tanken så uendelig farlig. Men det er kun en skygge man elsker. En skygge som på en altfor dristig måte speilet seg i kynismens glans; en skygge som livnærte seg på noe som burde vært omhyggelig innpakket i silkepapir.

Elendighetens opptur

Vel, så står jeg her i dette heftige øyeblikk som ikke på noen måte lar seg overse. Et øyeblikk så intenst og farlig at det er til å bli helt skjelven av. Et øyeblikk som avgjør alt, men som samtidig ikke burde få særlig innflytelse på noe som helst da det faktisk kan få konsekvenser som få ville vært bekjent av. Jeg står med beina plantet på to ganske så forskjellige steder som dog har noen likheter fordi de begge har en makt hinsides all fornuft. Det ene beinet står på kanten av et stup hvor det er forjævlig kaldt. Det andre kan såvidt skimtes høyt der oppe et sted blant rosa skyer og høylytt fuglekvitter. Det slår meg plutselig at jeg må være i besittelse av svært lange bein for å kunne være så høyt og lavt på en gang. Men det har jeg jo i grunnen alltid hatt når jeg tenker over det. Det skremmer vannet av meg.

Man kan si hva man vil om kanten av et stup, men jeg vil nå i hvertfall påstå at det er det aller tryggeste stedet å stå. For der er ingenting uvisst. Man vet hvor man har alt sammen; vet at en i allefall ikke kan falle stort dypere og at morgendagen mest sannsynlig vil se temmelig lik ut. I høyden - og da snakker vi ordentlig høyde på et så lykkelig nivå at det nesten tipper over - der er man faen ikke trygg et jævla sekund. Man vet aldri hva man har å forholde seg til, for alt kan snu før man en gang rekker å se det komme. Jeg pisser nesten på meg der oppe fordi jeg kjenner en overveldende redsel som truer med å overmanne meg; en redsel som forteller meg at alt sammen kan mistes i løpet av et eneste sekund; at jeg kanskje aldri vil være i stand til å elske noen eller noe igjen hvis alt går tapt.

Så kommer beslutningen. Den ene grusomme, men dog så fantastiske løsningen på alt. Kulda og varmen omfavner hverandre i et mektig øyeblikk og alle faktorer blir med ett så lysende klare at jeg blir helt blendet. Jeg er et så levende menneske at det gjør vondt. Det er nå det hele må briste eller bære.

Veien ender ikke her.

Kjære Wizard; min øyesten, store kjærlighet og beste venn.

Tenk at jeg nå sitter og skriver en blogg til deg. Du er en hest. Så selv om du faktisk hadde vært i live ville du aldri kunne lest dette uansett. Men hadde det vært et faktum at du fortsatt levde, hadde jeg jo ikke hatt noe behov for å skrive til deg heller.

Først må jeg si at du var forbanna tapper på slutten. Hadde et menneske hatt halvparten av ditt pågangsmot og dine evner til å så positivitet og glede på tross av egen lidelse, hadde vedkommende mest sannsynlig bært navnet Mahatma Gandhi eller Maximillian Kolbe. Og det burde jo si litt. På tross av smertene dine var du nesten like positiv som du pleide. Og midt oppi det hele var det du som trøstet meg. Da jeg hang rundt halsen din og strigråt fordi jeg skjønte hva som var i ferd med å bli en forferdelig realitet, var det som om du forstod at min smerte var minst like skjærende som dine. Du lot meg grave meg inn i den nydelige manen din uten å kaste noe utålmodig på hodet slik du hadde for vane å gjøre når du synes jeg ble noe innpåsliten.

Det er forbanna vanskelig å skjønne at du er borte. At jeg ikke skal få se eller berøre deg mer. Jeg hadde så mange planer for oss to, Wizard. Du var ikke bare et koselig kjæledyr, du var en livsstil; en stor kilde til vanvittig mye livsglede og mening. Nå er det tatt fra meg. Tro meg; hadde jeg kunnet hjelpe deg og fått deg frisk igjen ville jeg såvisst ha gjort det som måtte til. Men det var ikke håp, vennen min. Det eneste rette var å la deg få slippe. Og selv om den avgjørelsen slettes ikke var lett å ta, vet jeg at det var det eneste riktige.

Du var altfor ung, altfor god, altfor vakker til å dø. Men nå er det en gang sånn at livet har en tendens til å være noe urettferdig. Og jeg klamrer meg fast til tanken på at du hvertfall ikke har det vondt mer. Nå står jeg i et hav av tykk tåke uten mål og mening. Men jeg skal greie dette, Wizard. Jeg skal forsøke å være like tapper som deg. Jeg vet at tiden som står foran meg blir jævla vanskelig, og alle tårene mine til sammen vil muligens være i stand til å fylle halve atlanterhavet. Men det får så være. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Det akter jeg å tro på. Veien ender ikke her, Wizard. Den ender ikke her.

Judas i flertall

Jeg er sint. Og da er den beste måten å avreagere på å skrive et nokså tåpelig og lite konstruktivt blogginnlegg. Det hjelper faktisk. Jeg er sint av to grunner, og jeg sitter her og kan sannelig ikke bestemme meg for hvem av dem som i høyest grad får meg til å ville kyle en stein så hardt jeg kan inn et vindu, for så å kaste en TV eller tre ut fra andre etasje. Jeg er greit frustrert og det går opp for meg i dette merkverdige øyeblikk at jeg på ingen måte er en så balansert og fornuftig person som jeg vil fremstå som. Dessuten må jeg gi meg med å tenke så himla godt om mennesker selv om det selvfølgelig er en temmelig god egenskap. Det resulterer nemlig i en enorm skuffelse mange ganger, og man kan jo si det slik at jeg er lei skuffelser nå til dags.

Det er to mennesker som har skuffet meg såpass kraftig at det til sammen gjør at jeg føler en sinnsyk trang til å løpe til nærmeste bensinstasjon og kjøpe en vanvittig mengde med saltsild og stjele et par falsker vin fra vinhylla til min kjære far. Det var såvisst utenfor min fatteevne at disse to menneskene som jeg er (eller var?) så glad i nærmest dolket meg i ryggen og lot meg sitte igjen med en følelse av å definitivt ha mistet noe. Jeg er ikke bare skuffet over dem, men også ganske så såret og ikke minst overrasket. For jeg trodde ikke at det var mulig at de skulle kunne synke så dypt og opptre med en slik falskhet. Alderen tilsier at de burde ha modnet såpass. Men den gang ei. Det slår meg nok en gang at mange av oss mennesker er forunderlig svake, og heller er til de grader opptatt av å redde eget skinn enn å riskere noe ved å være ærlig. Jeg trodde strengt tatt ikke at oppriktighet skulle være for mye å be om, men som folk flest tar jeg ofte feil.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å forsøke å glemme det hele selv om jeg må innrømme at det svir. Men jeg tror med hånden på hjertet at jeg absolutt skal kunne klare det. Mange ville kanskje hevde at jeg burde konfrontert de to menneskene med det de bør stå til rette for. Men jeg orker ikke konfrontasjoner verken i dag, i morgen, eller i neste uke. Jeg velger heller å trekke meg sakte men sikkert unna. Jeg lukker døren og hekter på en aldri så liten hengelås som blir hengende inntil videre.

Når alt dette nå er skrevet ned og omsider gir rom for en rungende stillhet, vil jeg gjerne få tilføye at til tross for hva jeg velger å kalle svik, har jeg det bedre enn jeg kan huske å ha hatt det på lenge. Jeg er vanvittig takknemlig for de to gavene som er blitt skjenket meg denne forunderlige sommeren og ser frem til å gripe alle dagene som kommer og hva de måtte bringe.

Tanker i juli.

Av og til hender det at jeg tenker over min egen "stilling" og relasjoner til omverdenen. Vanligvis er jeg jo bare en del av alt jeg så omhyggelig velger å være en del av - et menneske blant skremmende mange andre. Men så slår det meg at jeg er akkurat meg - Ane - og at jeg er den eneste som som er meg og skal leve mitt liv. Jeg er den eneste som kan fremme min egen lykke såvel som at jeg også kan dyrke og forårsake min egen lidelse. Det er selvfølgelig temmelig mange faktorer som vriker inn, men dog er det jeg som er herre over mitt liv. Finurlig.

Men; tilbake til kjernen: relasjonene. Det er rart og en smule skremmende å tenke tanken på at jeg spiller en mer eller mindre stor rolle i mange menneskers liv. Det slår meg iblant at nettopp det er litt av et ansvar. Hvordan jeg ter meg har en enorm innflytelse på hva folk tenker og føler om meg, hva de måtte finne på å si om meg og ikke minst hvor vidt folk velger å dele tiden sin med meg. Akkurat det er et slående bevis på at jeg ikke bare lever for min egen del. De som våger å påstå at de kun lever for sin egen del, lyver. Mulig de liker tanken på å fremstå som en uavhengig, usårbar egoist, men vi mennesker er nå en gang sånn at vi er forbanna avhengige av hverandre enten vi liker det eller ei. Vi trenger de som står oss nær; de vi bryr oss om.

"Den som forsøker å holde seg godvenn med alle, er ikke egentlig noens venn", sier et nokså kjent ordtak. Det stemmer bra. Jeg mener, det er mange der ute som prøver hardt å være venn med alle og å tilfredstille alle, noe som ikke er mulig. De er enige med alle og (later som om) de har like interesser som alle. Men hvem er de egentlig da? Hvis man skal være seg selv fullt ut og stå for noe vil det jo alltid være noen som erklærer seg uenig - noe som er helt naturlig, dermed kan man ikke være "godvenn" med alle. Det må da være langt bedre å kunne tillate seg å være seg selv; kunne definere egen personlighet, enn å være falsk og dermed gå på akkord med seg selv og egne ønsker.

Selv prøver jeg så langt det går å spille med åpne kort og markere egne grenser uten at det skal gå utover noen. Men slikt får jo alltid konsekvenser, og jeg er, i likhet med alle andre, såvisst ikke perfekt. Det er alltid noen der ute som skal mene så forbanna mye om alt mennesker foretar seg. Men for all del; go ahead!

Som sagt er det rart å tenke på at man har betydning og innvirkning i mange menneskers liv - både på en positiv og kanskje negativ måte. Selv har jeg mange velkjente sider. Jeg er hun som litt for ofte prøver å oppdra andre. Jeg er hun som er nokså påståelig og til tider forunderlig bestemt. Jeg er hun som stresser for mye og av og til kan få den mest hardbarka pornotitter-guttevalpen til å "dette av pinnen" med sitt altfor frimodige ordspråk. Jeg er hun med kronisk dårlig retningssans, hun som noen ganger er forbanna naiv og tenker godt om drittsekker. Jeg er hun som til tider gjør masse ut av hva andre ser på som småting ("dramaqueen" har jeg visst blitt kalt) og er så følsom at det ikke burde ha vært lov. Men jeg er også hun som ofte er vanvittig heldig. Jeg er hun med den pene basketballspiller-eksen, hun med den fantastiske moren og noen ganger innehaver av en urokkelig positivitet. Jeg er hun som er kreativ, initiativsrik og ofte kan finne geniale løsninger. Men mest av alt er jeg hun med den store samlingen av herlige og ikke minst oppegående venner. Fy fader så heldig jeg er.

Dagligdags svada

Vel, denne gangen har jeg ikke tenkt å skrive en lang og dyp blogg med et noe emosjonelt preg (slik jeg har for vane å gjøre). Jeg skal ikke grave i livets mysterier eller hengi meg til en slags håpløs følelse av å være et uharmonisk og rastløst menneske som ikke uten videre lar seg smelte sammen med de store folkemassene. (Jeg er da for faen ikke noen nyromantiker - selv om jeg er noe svak for enkelte av Knut Hamsuns skildringer).

I stad var jeg på skoleavslutning i Hjertnes. Jeg tok med meg min herlige skjortekledde, kapitalistiske far som jeg forøvrig kjenner at jeg har enormt varme følelser for i disse dager. Først da jeg satt i den fullpakkede salen slo det meg at det var siste gang jeg måtte høre på vår beærede rektors temmelig tørre tale (no offence...), og jeg ble faktisk innhentet av en noe vemodig følelse. Det er rart; nå er skolen overstått, liksom. Dett var dett. Jeg kjenner at jeg er sint på meg selv fordi jeg aldri fridde til norsklæreren min (synd han er så mye eldre enn meg), og ikke minst fordi jeg egentlig aldri så meg mett på gymlæreren.

Når alt kommer til alt, må jeg si at jeg har det bedre enn på lenge. (Juni er defintivt min måned - den skuffer aldri). Jeg har så enormt mye å glede meg over at jeg føler jeg burde gått rundt og smilt hele tiden, omtrent slik som den omstridte sola på "Teletubbies". Riktignok hender det vel at sengen en sjelden gang føles noe for stor og tom (men det er jo i og for seg mulig å endre ved å bare legge godvilja til og kvitte seg med "giddalausheten") og været har et klart forbedringspotensiale - men som kjent er intet perfekt. Det hadde jo forresten vært veldig kjedelig.

Nå får jeg vel strengt tatt stikke - jeg har en koffert å pakke (ja, jeg pakker koffert selv om jeg bare skal på hyttetur en mil unna).

Honning og bistikk.

Det er utallige faktorer i denne verden som fremmer følelsen av en meningsløs tilværelse. Av og til kan man rett og slett føle at en har gått seg helt vill. Man følger en sti man tror er riktig – eller håper på er riktig. Men så kommer man ofte til et punkt der man føler at man blir stående og stagnere. Det er som om alt og ingenting føles riktig; som om man har mistet deler av sin identitet og ikke makter å finne tilbake til den. Man vet i bunn og grunn hva man står for, hvem man er og hva man vil oppnå i dette livet. Men så møter man på en rekke ulike stimuli og faktorer underveis som fører til en nærmest ugjennomtrengelig tåke av forvirring. Man blir fanget i en slags ond sirkel av rastløshet og søker i all hast etter en mening, noe å holde fast ved; et lite hint om hvor veien boltrer seg videre. Dagene flyr altfor fort forbi og man kan få en følelse av at deler av selve livet løper uten at man får tatt del i det; rett og slett av den grunn at man er så stresset på å skulle leve i nuet samtidig som man lider av den oppfatning av at samtlige drømmer skal og bør realiseres i nærmeste framtid. Er det rart folk er stresset og deprimerte?

Selv kan jeg ikke si annet enn at jeg er et prakteksempel på et stresset menneske som hele tiden søker etter en dypere mening i tilværelsen som skal gi meg svar på alt og gjøre meg til et reflektert og klokt menneske som ikke snubler annenhver meter. Jeg føler at det må ligge noe mere bak alt sammen enn ustyrlig materialisme, kynisk sex, kalde smil, urokkelig egoisme og et svært usunt bilde på hva som anses som perfekt. Og det ligger jo også noe mer bak; jeg er bare så frustrert over at det virker som om altfor få ser nettopp det. Det er liksom så mange tomme mennesker der ute; mennesker som later til å ikke ha en mening om noe som helst og heller ikke bryr seg om noenting. (Bortsett fra å leve det såkalte perfekte liv selvsagt, og å overbevise flest mulig om hvor vellykket deres liv er). Det synes jeg er ganske så kjedelig og trist faktisk, for som kjent er likegyldighet menneskets verste fiende. Og det at mange prøver å overbevise alle de omgås om hvor fantastisk vellykket og lykkelige de er, synes jeg er et slående bevis på nettopp det motsatte. For de som er tilfredse har nemlig sjelden noe sterkt behov for å markere seg og vise seg fram. De bare lever. Busted!

Samtidig som jeg er dritt lei av alt fokuset på en uoppnåelig vellykkethet, tar jeg meg selv i å være den største perfeksjonisten jeg vet om. Jeg er min verste fiende fordi jeg er så forbanna streng og kritisk mot meg selv. Jeg har lært meg å la andres kritikk prelle av (med mindre den er konstruktiv og/eller godt begrunnet) og er etterhvert blitt et ganske så sterkt menneske. Det er kun mine nærmeste som har evnen til å ”ramme meg”; for eksempel når en av mine aller beste venner ser på meg med et oppgitt og nærmest medlidende blikk fylt av enormt mye skuffelse når jeg vet jeg har gjort noe vedkommende ikke liker. Da føler jeg meg greit truffet. Men det har jeg sannelig godt av.

Selv om tilværelsen av og til som sagt kan virke så meningsløs at det ville ha vippet hvem som helst av pinnen, finner også vakre, enkle øyeblikk sted. De forekommer kanskje ikke så altfor ofte, men når de først gjør det er det uhyre viktig å gjøre seg bevisst dem; kjenne på dem og vite å sette pris på dem. Slik som akkurat nå. Jeg må si jeg kjenner at det innhenter meg her jeg sitter på utsiden av en rødmalt rønne langt inne i furuskauen og lar tankene få fritt spillerom. Himmelen er dypblå, fuglene synger og en sval bris leker seg med håret mitt. Jeg kjenner lukten av vill natur og hører at James Blunt er i ferd med å fullføre sitt siste refreng på radioen. Jeg lar en slags lykke-lignende følelse riktig fylle meg til randen og tenker at akkurat i dette øyeblikk er det sannelig ikke så aller verst å være Ane Norreen Thorsen. Nettopp det skal jeg prøve å holde fast ved når regnet og tussmørket på et eller annet tidspunkt melder sin ankomst.